Norsk flexi utgivelses diskografi

NORSKE FLEXI UTGIVELSER

Hadde i Goldies (nå Platesamleren) nr 80 en artikkel om norske flexiutgivelser. Må bare innrømme at der tok jeg meg «litt» vann over hodet. Har nå laget en oppdatert norsk flexigrafi på bakgrunn av de korreksjonene og tilleggsopplysningene jeg har fått i etterkant av den artikkelen.

Disse opplysningene har blitt publisert på denne nettsiden fortløpende etterhvert som det har kommet inn nye opplysninger og utgivelser. Utrolig nok dukker det stadig opp nye utgivelser, og høyst trolig er det ennå noen uoppdagete skatter der ute som venter på å bli avslørt.

Historien om flexi utgivelser er lang. De første kom på markedet i 1920, og da som 78 plater, i følge denne artikkelen. Kort tid senere kom de første 78 flexiene ut i Danmark og i Sverige. Ofte med danske og svenske artister og helt klart beregnet for det skandinaviske markedet. (noen t.o.m. i forskjellige farger på platene). I Norge kom det ingen slike utgivelser innspillinger før ca 1930.

Annonse i Arbeiderbladet 5 april 1930.

De kom på Phonycord flexible grammofonplater. Dette var en tysk oppfinnelse og disse platene tålte visstnok både fukt og sol (!) og ble distribuert av Norsk Phonycord A.S. (som holdt til i Karl Johansgt. 5 i 1930/31). Det er registrert noen få norske Phonycord utgivelser med hhv Aage Braarud og Jim Johannessen. Kanskje flere? Det er i tillegg en tysk fiolininnspilling med to utdrag av Grieg sin musikk til Peer Gynt gjort av en tysk fiolinist.

I en annonse i Smaalenenes Amtstidende 12. desember 1930 kan man lese i en annonse følgende; «...nye praktiske Phonycord Flexible-platene som kan bøies og foldes og aldri brekker. Praktisk talt uopslitelige! En rekke '' norske og svenske mimre er nylig innspillet på Phonycord og fåes nu...». 

Platene var i følge en rekke annonser i 1930 og til og med januar 1931, fjærlette og de veier kun 1/7 av shellack platene (kun 30 gram) og kan rulles sammen som et notehefte. I følge annonsene kunne de også sendes som vanlig brev (!). De kom i rød, oransje, grønn eller blå platefarge. Det ble anbefalt å bruke Phonycord stiften som kan anvendes på alle plater. I følge en annonse i Sunnmørsposten 17. november 1930, var den første norske katalogen akkurat utgitt.

Noen stor suksess ble det nok ikke, til tross for at en rekke annonser mente dette var en verdens suksess, intet mindre. I en sak i Sunnmørsposten 3 januar 1931 kom dette til uttrykk slik; «Behøver en grammofonplate å behandles som et raften! egg? Nei, ikke PHONYCORD! Den tåler alt.». Sterk lovnad får en vel påpeke, som nok tydet på en viss desperasjon over manglende suksess. Norsk Kundgjørelsestidende 2. juni 1931 kunne melde at Phonycords varemerkevern opphørte og at varemerket herved var «...utslettet av registret:». Dette til tross for  en iherdig avisannonseringskampanje, spesielt høsten 1930. Med det var det første "flexi" eventyret i Norge over. Mer om Phonycord platene finner du her og her.

(bildet er hentet fra Gjenklangs Facebook)

Det eksisterer seks innspillinger med Bergen munnspillorkester som avspilles på 78 rpm "...i et slags flexi-disc-materiale,...", og som er i Bergen biblioteks samlinger. Disse ble innspilt hos Brødrene Øhrn i Kristiansand i 1943. På grunn av at disse er innspilt i 1943 er det sannsynlig at de ble produsert i Tyskland hos Phonycord. Direktegravering av 78 plater er det flere eksempler på men da på shellac plater og ikke på flexi.

De eneste bekreftete 78 rpm flexiene med norsk artist som er innspilt og utgitt i Danmark er under pseudonymet Peter Peter. Denne personen gjorde fem utgivelser beregnet for det norske markedet. Vi snakker her om de klassiske 10" 78 platene fra Super Durium. Etter dette gikk det noen tiår før postkortsingler og reklamesingler dukket opp, og da i 5" til 7" single størrelse. Det må nevnes at det finnes noen få postkort singler på 78, men mest vanlig er 45 rpm.

For mer informasjon om 78 flexier anbefales Facebook gruppen; 78-plater og voksruller

Postkort plater var populære fra mellomkrigstiden og langt inn på 1960-tallet, for å ha fått en gjenfødelse inn på 2000 tallet. En av de tidligste produsentene av grammofonpostkort var engelske Tuck´s Post Card. Vi snakker her om slutten av 1920 tallet. Da var det shellack plater som ble limt på kortet. Et eksempel på en slik er det første kortet på postkortavdelingen. Det har ingen matrisenr, utgiver etc. Således et lite mysterium. Eneste man vet er at det har blitt sendt i Norge til norsk mottaker før 1950 en gang. I 1930 dukker det opp noen annonser som søker norsk agent for "...salg av grammofon-postkort.". Dette kan ha vært for Tuck´s, eller muligens en annen konkurrent. Siden det ikke er spesifisert hverken hvem som søker agent, eller hvilket produkt det er snakk om er dette ett lite mysterium. Ett eksempel på en slik annonse er denne:

Annonse i Aftenposten (morgenutgaven) 21 august 1930

Mot slutten av 1950 tallet kommer det en rekke nye selskaper på banen. I i hovedsak Fonoscope som fikk sine kort laget av Audiomaster Scandinavia A/S i København (hadde også både en Italiensk og Engelsk produsent, men de produserte ikke for det Skandinaviske markedet.) som var den største produsenten, men ikke den eneste. Andre som laget postkortsingler for det norske markedet var svenske Interprints Tonkort. De laget også kort for flere norske postkortprodusenter, i tillegg til språkkurs for det norske markedet, da på pappsingler.

I Russland og Polen hadde man også produsenter men disse produserte i all hovedsak til det Øst-Europeiske markedet inntil 1980-årene. Senere kom det en strøm av kort beregnet på vest-Europa og da opp mot samlere av forskjellige artister, bl.a. a-Ha. Ungarske Colorvox produserte for Øst-Blokken og tysk språklige land i vesten. Det gikk i klassiske verk eller i ungarsk folkemusikk for det meste. En for det Vest-Tyske markedet inneholder utdrag fra Griegs Peer Gynt suite, og er derfor av interesse for denne oversikten, utenom den så har ikke Colorvox noen interesse denne gangen. Franz Lindner og Weco var to tyske selskaper som tilsammen ga ut flere hundre postkort hver, men ikke noe med interesse for denne oversikten, likeledes Belgiske Sonim. Svenske Ultraförlaget AB laget kort for det svenske markedet men noen norske artister fikk utgitt kort der. 

Fonoscope derimot var mer orientert mot et mer "yngre" vest vendt publikum og satset både på jazz, vise og pop på sine kort, i tillegg til litt klassisk musikk. Noen av disse hadde også norsk musikk, sånn som på et kort fra før sommeren 1958, hvor svenske Monica Zetterlund (under pseudonymet Eva Norén) synger på norsk med ett dansk orkester. I tillegg til dette ble det i hvertfall produsert en serie med julekort fra K.A.Forlaget. Her er det ikke ukjente Robert Levin som står som arrangør og dirigent. Utenom dette enkelte andre utgivere der Børrehaug &co har gjort minst fire kort med motiver laget av Ivo Caprino.

Postkortsinglene forsvant rundt tiårsskiftet mellom 1950 og 1960. Helt uavhengig av postkortenes fravær blomstret reklame papplatene opp for alvor på 1960-tallet, men de fikk etter hvert hard konkurranse fra flexi singlene. Til tross for det hadde papplatene den fordelen at man kunne trykke bilder og tekst på disse i langt større grad enn på flexiene. Det var nok derfor disse ble brukt så mye til reklameformål, enten det var smør som skulle selges eller andre ting.

Norsk Grammofonkompani spesialiserte seg fra 1950-tallet til ett stykke ut på 1970-tallet på å produsere reklameplater og papplater. Om dette skriver Mikkel Aas i sin bok "Spilletid. Norsk platebransjes historie i 100 år." (Macta, 2007, side 32); 

«Hvis et firma hadde en idé, men manglet musikalsk og lyrisk kapasitet, ble dette ordnet på stedet. Huskomponist og pianist Christian (`Kikkan`) Schjørn skapte tonene, og Reidar Stablum satt klar som tekstforfatter. Blant de mange reklamekundene var NETO (Norsk-Engelsk Tobakksfabrik) og tobakk-kollega Carl F. Glott, Askim Gummivarefabrikk, Nora Industrier og Salomon Skofabrikk.». 

Tom Valle har gitt ut en egen bok om Norsk grammofonkompanis produksjon hvor det er en egen avdeling for reklameplater, herav mer enn halvparten er flexi/pappsingler. Boken kan leses direkte på nettet på Nasjonalbibliotekets Bokhylla for de som vil lese mer.

Forskjellige firmaer benyttet seg av papp platene og flexiene til å reklamere for sine produkter. Etterhvert begynte også aviser og blader å benytte seg av denne muligheten. Men den mest utpregete brukerne av dette mediet var "Barnas trafikklubb" som laget en plate for hvert halvår fra 3 år til 7 år. Disse ble sendt ut til barnet hvert halvår. Først som vinyl singel, deretter som papp plater og for så å komme som flexi. Senere både som kassetter, CDer og nå lydfiler.

Det kom også en rekke språkkurs på papp plater på 1960-tallet fra flere forskjellige utgivere. Man hadde også to barnebokserier hvor omslaget var en plate. Disse må nok regnes som forløpere til det som senere ble kjent som lydbøker.

Flexi overtok dette markedet fullstendig på 1970-tallet og holdt stand til godt inn på 1980-tallet før de forsvant helt, for å dukke opp igjen i 2011. Med disse utgivelsene kom det musikalske for alvor inn på dette mediet. Det hadde vært der før, spesielt på postkortsiden, men nå skulle de overta helt. Da i tre hovedgrupper. Først og fremst som musikkutgivelser, men mange var ennå rene reklameutgivelser med både musikk og tale, slik som Det Beste sine reklameforsendelser. 

Det beste er den norske utgaven av Readers Digest. Ett firma som ga ut magasiner, bøker og musikk. For å promotere sistnevnte så sendte de ut en rekke reklameforsendelser fra slutten av 1960-tallet til innpå 1980-tallet. Flexiene inneholdt gjerne en rekke små utdrag av låtene fra samlingen de ville reklamere for, med en norskspråklig kommentator. I all hovedsak med utenlandsk musikk.

Bakklandetbassangforening kom i 1975 med LPen «Ned med Nidaros». Den var den første norske vinyl utgivelsen som inkluderte en flexi singel. Siden da har det vært noen få slike utgivelser, og da i hovedsak flexier som er utgitt i blader for så å bli vedlagt artistens album i et begrenset opplag.

Selv om det hadde vært sporadisk vedlagt flexier med aviser og blader så kom det to blader på 1980-tallet som begge hadde med flexier mer regelmessig, i form av Vinyl og Rock furore. Vinyl var et magasin for og av platesamlere og hadde en rekke både kjente og ukjente artister på flexiene (8 stk, 9 nr, ett nummer kom ikke med flexi). Rock furore fulgte opp der Vinyl slapp, men var ett magasin for rock i Norge, og det avspeilte også artistutvalget på deres 10 flexier (før de gikk over til å vedlegge CDer utpå 1990-tallet).

Når Rock furore sluttet med flexier i 1992 skulle det ikke komme en norsk flexi før i oktober 2011 som vedlegg til en oversikt over elektronika utgivelser med røtter til Tromsø. Innimellom der finner vi riktignok en del Russiske flexier med Mayhem og Elo med musikk av Grieg for å nevne noen, og postkortflexier fra Polen med a-ha, så det er nok å lete etter for den som ønsker seg en komplett samling. Lykke til.

Noen påpekte at Anni-Frid Lyngstad og dermed Abba burde vært med siden hun er født i Ballangen. Vel i likhet med John Norum i Europe og andre har jeg ikke tatt de med fordi de ikke har hatt en musikalsk karriere i Norge, som en norsk artist eller i et norsk band. Er de med på en norsk flexiutgivelse er selvsagt denne inkludert i den oversikten som denne passer til.  

Her er den norske flexigrafien.;

Den er delt opp i fem kategorier
1) Postkort. Postkort pålimt blanke flexier (eller lydpregninger som de ble omtalt som på 1950 og -60 tallet) som er limt på papp med underliggende motiv. (også omtalt som folioplater). Disse postkortene er noen steder omtalt som grammofonkort.
2) Papp-plater (Cardboard singles). Samme som postkort, bare at disse kun var ment som reklame og ikke som postkort.
3) Flexi. "Vanlige" flexier.
4) Barnas trafikklubb. Startet egentlig opp med vinylsingler, men her hopper vi inn med papp-platene som kom i serie 2, og deretter flexi. Etter det kom de som kassetter, deretter som CD og nå som lydfiler, noe som ikke er inkludert her. Trygg trafikk (som drev/driver Barnas trafikklubb) ga ut pedagogiske viser for at barna skulle oppføre seg fint i trafikken.
5) Det beste. Den norske utgaven av Readers Digest ga ut en rekke flexier som var reklame for deres LP og kassett utgivelser. Kom i egne konvolutter med diverse trykt reklamemateriell og en flexi med utdrag fra enkelte låter fra selve utgivelsen. I all hovedsak besto disse av utenlandske artister.  

Alle utgivelsene avspilles på 45 rpm og er ensidig (kun avspillingsflate på den ene siden) hvis ikke annet er oppgitt.

Trykk på lenken for å få opp hver kategori. (Hadde alle liggende her men flere bemerket at den ble etterhvert vanskelig å laste opp, da den inneholdt så mye så nå er den delt opp for enkelhets skyld.)

DIVERSE INFORMASJON

I følge boken; Norske diskografier Nr. 17 Norsk grammofonkompani 1949- av Tom Valle så laget Norsk Grammofonkompani en del pappsingler for svenske oppdragsgivere tidlig på 1960 tallet og tre utgivelser til ett sør afrikansk selskap i 1969. Disse er ikke tatt med her i denne oversikten.

Hvis det skulle mangle noen utgivelser eller det skulle være ufullstendige eller gale opplysninger her så ta mer enn gjerne kontakt, eller legg inn info som kommentar. Scan er svært velkommen der det mangler eller er dårlig scan fra før av. 

Andre linker av interesse; #1 #2 #3 #4 #5 #6 #7 #8 #9 #10 #11 #12 #13 #14 #15 #16 #17 #18 #19 #20 #21 #22 #23

Av Tore Stemland med stor takk til og uvurderlig hjelp fra; Jan Amundsen, Jørn Andersen, Jim A.S., Jon Vidar Bergan, BRT, Jan Rune Bruun, Robert Dyrnes, Sveinung Eilertsen, Terje J. Eriksen, Knut Bjarne Green, Anders Hugo Haraldsen, Morten Hattestad, Jo Hjermestad, Gunnar Hjetland, Lars Olav Hole, Yngve Moum Jacobsen, Kurt Johansen, Bjørn Luka, Arvid Løhre, Atle Markussen, Anders Moe, Øystein Moe, Norsk RockForbund, Henning Olsen, Rune Qvigstad, Kjell Arne Sandvik, Knut Skogstad, Sigbjørn Stabbursvik, Jørn Tønnessen, Geir Underdal og Dankert Ørstein.